Jeg har nok alltid vært en ordentlig dukkemamma. Her er jeg to år gammel. I dukkesenga ligger Anne-dukken. Den blå dukkevogna fikk jeg i bursdagsgave.
I påska tok jeg bilde av dukkesamlingen. Dukken til høyre bakerst kjøpte jeg selv. Jeg sparte og sparte helt til jeg hadde råd. Hun hadde et lite navneskilt rundt håndleddet som det sto "Anette" på. I ryggen hennes var det en luke som en kunne sette små plater inni slik at hun kunne le, gråte og synge.
Her er Anne-dukken.
Denne dukken lekte jeg mye med. Hun var passe stor og veldig babyaktig og søt.
Tjorvendukken var jeg veldig glad i. Hun hadde kjøpte klær som var beregnet for henne. Jeg hadde setesdalsbunad til henne og cordfløyelsskjørt med hvit bluse til.
Her er mamma og jeg på sommerferie hos mormor og morfar. Denne dukken ble nok med meg hjem fra ferie. Jeg har den fremdeles. Tror det er en "Marianne"-dukke.
Og her ser dere mine aller første hjemmesnekra dukkeklær. Først lærte jeg å hekle luftmasker og da produserte jeg metervis med luftmaskeremser. Etterhvert lærte mamma meg fastmasker. Tenk alt jeg kunne hekle da! Jeg husker godt lykkefølelsen ved tanken på alle mulighetene, alt jeg kunne lage... Det var nesten som å lære å lese!
Heldigvis har hekleferdighetene blitt bedre med årene, men jeg er likevel bittelitt stolt av de første kreasjonene!